Vet ikke-følelsen
Vet ikke-følelsen
Han svarte «vet ikke» for fjerde gang.
Jeg kjente at utålmodigheten begynte å melde seg. Jeg fortsatte å spørre litt til, i håp om at jeg denne gangen skulle få et svar. Kanskje hadde jeg formulert spørsmålet feil. Kanskje hadde jeg ikke vært tydelig nok. Kanskje trengte han bare litt hjelp til å komme i gang. Men det kom bare en liten bevegelse fra skuldrene. Så liten at den var vanskelig å tyde. Til slutt merket jeg at jeg måtte stoppe meg selv.
– Nå merker jeg at jeg blir ivrig etter å forstå, og så bare fortsetter jeg å spørre. Kan vi i stedet forsøke å finne ut av hva «vet ikke»-svaret kan bety?
Jeg kom med noen forslag.
– Kanskje betyr «vet ikke» at du ikke har lyst til å svare.
– Kanskje betyr det at du faktisk ikke vet.
– Kanskje betyr det at spørsmålet er vanskelig.
– Kanskje betyr det at du kjenner noe, men ikke har ord for det ennå.
Han så ned.
– Det siste, sa han stille.
Det slo meg hvor ofte vi hjelpere overser det som allerede blir fortalt. For «vet ikke» er ikke fravær av et svar. Det er et svar.
Jakten på svaret
I arbeidet med spiseforstyrrelser er vi ofte opptatt av å forstå. Hva tenker du? Hva føler du? Hvorfor gjorde du det? Hva er det du er redd for?
Spørsmålene er viktige. Samtidig kan de noen ganger bli uttrykk for vår egen uro. Vi ønsker å forstå slik at vi kan hjelpe. Vi ønsker bevegelse. Vi ønsker fremgang.
Men når vi blir for opptatt av å få svar, risikerer vi å miste kontakten med den personen som strever med å finne dem.
For mange som lever med en spiseforstyrrelse er ikke problemet at de holder tilbake sannheten. Problemet er at de ikke vet. Ikke fordi de er uvillige. Men fordi kontakten med egne behov, følelser og erfaringer ofte er blitt svak over tid.
Når store deler av livet har handlet om regler, kontroll, kalorier, trening, vekt eller kropp, blir det mindre plass til å kjenne etter. Hva føler jeg? Hva trenger jeg? Hva ønsker jeg? For noen oppleves slike spørsmål nesten som fremmedspråk.
Vet ikke som beskyttelse
En ung kvinne jeg møtte svarte ofte «vet ikke» når samtlene nærmet seg vanskelige temaer. For henne fungerte «vet ikke» som beskyttelse. Ikke nødvendigvis en bevisst beskyttelse, men en måte å holde avstand til noe som oppleves overveldende. For hva skjer dersom man virkelig begynner å kjenne etter? Hva skjer dersom man setter ord på frykten? Sorgen? Skammen? Sinne?
Vet ikke-følelsen
Etter hvert har jeg begynt å tenke på «vet ikke» som en egen følelsesmessig tilstand. En vet ikke-følelse. Den befinner seg et sted mellom frykt og håp. Mellom nærhet og avstand. Mellom ønsket om å fortelle og behovet for å beskytte seg. I denne tilstanden er det ikke sikkert at personen trenger flere spørsmål. Kanskje trenger vedkommende heller hjelp til å være i det som ennå er uklart.
For mange hjelpere er dette krevende. Vi liker klarhet. Vi liker svar. Vi liker retning. Men terapi handler ofte om å oppholde seg i usikkerhet lenge nok til at noe nytt kan vokse frem. Noen ganger er det mest hjelpsomme vi kan gjøre å tåle at vi ikke vet.
Når symptomene snakker
Noe av utfordringen ved spiseforstyrrelser er at symptomene ofte uttrykker det ordene ikke får sagt.
Maten forteller noe. Kroppen forteller noe.Vekten forteller noe. Kontrollen forteller noe. Eller kontrolltapet.
Derfor blir det ofte feil når vi kun lytter etter ord. For mennesket kommuniserer allerede. Bare på et annet språk. Når en person sier «vet ikke», kan symptomene noen ganger hjelpe oss til å forstå hva som mangler av språk. Ikke fordi symptomene gir alle svarene, men fordi de peker mot områder som trenger utforskning.
Ingen tilfriskning skjer i isolasjon
Det finnes en annen side ved vet ikke-følelsen som ofte får for lite oppmerksomhet. Den rammer ikke bare den som strever med å finne ordene. Den påvirker familier. Venner. Partnere. Kollegaer. Foreldre. Søsken. Barn.
Spiseforstyrrelser skaper ofte avstand akkurat der nærhet trengs mest. Familier begynner å gå på tå hev. Samtaler blir forsiktige. Konflikter øker. Misforståelser vokser frem.
Etter hvert kan alle kjenne på sin egen versjon av vet ikke-følelsen. Foreldrene vet ikke hvordan de skal hjelpe. Partneren vet ikke hva han skal si. Vennene vet ikke hvordan de skal forstå. Og den som strever vet ikke hvordan hun skal forklare.
Men tilfriskning skjer ikke i isolasjon. Tilfriskning skjer i relasjoner. I fellesskap. I møte med mennesker som tåler å stå i usikkerheten sammen med oss.
Hjelpekunsten
Kanskje er hjelpekunst i sin enkleste form nettopp dette:
Å være villig til å være sammen med et annet menneske i det som ennå ikke gir mening. Ikke fylle tomrommet for raskt. Ikke presse frem svar. Ikke tolke for tidlig. Men være nysgjerrig. Tålmodig. Tilstede.
For bak mange «vet ikke»-svar finnes det faktisk en historie. En frykt. Et håp. En lengsel. Men disse tingene lar seg sjelden hente frem gjennom press. De vokser frem gjennom trygghet. Gjennom relasjoner. Gjennom mennesker som tåler å vente.
Kanskje er det derfor jeg stadig vender tilbake til den samtalen. Han som svarte «vet ikke» fire ganger. Ikke fordi jeg lærte noe om ham. Men fordi jeg lærte noe om meg selv. Jeg lærte hvor lett det er å bli så opptatt av å forstå at jeg slutter å lytte. Og jeg lærte at noen av de viktigste svarene i terapirommet ikke kommer når vi stiller flere spørsmål. De kommer når vi blir nysgjerrige på det som allerede er blitt sagt. Selv når det bare består av to små ord.
Vet ikke.
For noen ganger er det nettopp der samtalen begynner.