Motivasjon.
«Hun er ikke motivert» – om spiseforstyrrelser, motivasjon og endringsarbeid
Hun fikk stadig høre at hun ikke var motivert. Fra behandlere. Fra familien. Fra seg selv.
Hun møtte opp til timer, men endret ikke spisevanene slik hun hadde blitt anbefalt. Hun fortsatte å telle kalorier. Fortsatte å kompensere. Fortsatte å tenke de samme tankene som hun hadde tenkt i årevis.
«Du må ville dette selv. Du må bestemme deg. Du må finne motivasjonen.»
Dette hørte hun ofte. Etter hvert begynte hun å nikke når andre sa det. Kanskje de hadde rett. Kanskje hun ikke var motivert nok. Men hva betyr det egentlig å være motivert? Og hva skjer når vi bruker manglende motivasjon som forklaring på at endring ikke skjer?
Når motivasjon blir problemet
I arbeid med spiseforstyrrelser dukker motivasjon opp igjen og igjen. Mennesker som strever med spiseforstyrrelser beskrives ofte som umotivert. Familien bekymrer seg fordi ungdommen «ikke vil bli frisk». Behandleren kjenner seg frustrert når avtalte tiltak ikke følges opp.
Motivasjon blir ofte behandlet som noe man enten har eller ikke har. Som en egenskap ved personen. Men erfaringen fra klinisk arbeid tilsier noe annet. De færreste jeg har møtt med en spiseforstyrrelse mangler motivasjon. Tvert imot. Mange er svært motiverte. Problemet er at de er motivert for flere ting samtidig.
De ønsker å bli friske, men de ønsker også å beholde kontrollen.
De ønsker et friere liv, men frykter konsekvensene av å gi slipp på symptomene.
De ønsker nærhet til andre mennesker, men er redde for å bli sett.
De ønsker endring, men ønsker samtidig at ingenting skal forandre seg.
Det er ikke mangel på motivasjon vi ser. Det er ambivalens. Og ambivalens er ikke et tegn på motstand. Det er et tegn på at noe viktig står på spill.
Spiseforstyrrelsen har en funksjon
Noen ganger snakker vi om spiseforstyrrelsen som et problem som må fjernes så raskt som mulig. Det er forståelig. Lidelsen medfører betydelig risikoer og kan få alvorlige konsekvenser. Men dersom vi bare ser problemet, risikerer vi å overse funksjonen. For de fleste har ikke spiseforstyrrelsen oppstått tilfeldig. Den gir noe for personen. Den kan skape struktur i kaos. Den kan gi en opplevelse av kontroll når livet føltes kaotisk. Den kan dempet følelser. Den kan gi en form for identitet. Den skaper forutsigbarhet. Eller kanskje den har fungert som en måte å håndtere vanskelige erfaringer på.
Når vi ber et menneske om å gi slipp på symptomene, ber vi dem ofte samtidig om å gi slipp på noe som har hjulpet dem å holde ut. Da er det kanskje ikke så rart at endring vekker uro, frykt og angst.
«Hvorfor vil du ikke bli frisk?»
Dette spørsmålet stilles ofte med gode intensjoner. Likevel kan det være et av de vanskeligste spørsmålene å svare på. For den som lever med en spiseforstyrrelse oppleves ikke valget nødvendigvis som et valg mellom sykdom og helse. Det kan oppleves som et valg mellom to former for strev.
På den ene siden finnes symptomene, begrensningene og ensomheten. På den andre siden finnes usikkerheten som følger med endring.
Hva skjer hvis jeg mister kontrollen? Hvem er jeg uten dette? Hva skal jeg gjøre med følelsene mine? Vil jeg bli forstått? Kommer jeg til å klare meg?
Når vi ser det på denne måten, fremstår problemer med mat og kropp som en måte å håndtere livet på.
Motivasjon kommer sjelden først
En vanlig forestilling er at motivasjon må komme før handling. Først må jeg bli motivert. Deretter kan jeg gjøre det som er vanskelig. Men forskning på endring og erfaring fra terapi peker ofte i motsatt retning. Mange ganger kommer motivasjonen etter handling. Vi begynner ikke å handle fordi vi føler oss klare. Vi begynner å føle oss klare fordi vi handler.
Personen som spiser et måltid til tross for angst, gjør det ikke nødvendigvis fordi hun er motivert. Hun gjør det kanskje fordi hun har bestemt seg for å prøve.
Den som møter opp til behandling uke etter uke, gjør det ikke alltid fordi håpet er stort. Noen ganger gjør han det fordi en liten del av ham fortsatt er nysgjerrig på om livet kan bli annerledes.
I terapirommet kan dette være et viktig skifte. Fra å spørre: «Hvor motivert er du?» til å spørre: «Hva er du villig til å prøve?»
Når hjelperen blir utålmodig
Endringsarbeid utfordrer ikke bare pasienten. Det utfordrer også hjelperen. Vi ønsker fremgang. Vi ønsker bevegelse. Vi ønsker at den andre skal få det bedre. Noen ganger kan ønsket om endring bli så sterkt at vi begynner å trekke mer enn vi lytter. Vi argumenterer. Overbeviser. Forklarer. Motiverer.
Jo mer vi forsøker å skyve personen i retning av endring, desto sterkere kan behovet for å holde fast ved det kjente bli.
Det er et paradoks i terapi: Mennesker blir ofte mer åpne for endring når de opplever seg forstått enn når de opplever seg overtalt.
Dette betyr ikke at vi skal være passive. Men det betyr at vi må være oppmerksomme på hvem som bærer motivasjonen i rommet. Hvis hjelperen er den eneste som argumenterer for endring, kan pasienten ende opp med å argumentere for det motsatte.
Små tegn på motivasjon
Noen ganger leter vi etter motivasjon på feil steder. Vi ser etter entusiasme. Besluttsomhet. Optimisme. Store erklæringer. Men i klinisk arbeid viser motivasjon seg ofte på langt mer beskjedne måter.
Hun møter opp til timen selv om hun gruer seg.
Han svarer på meldingen fra behandler.
Hun spiser én ekstra brødskive.
Han forteller noe han aldri har fortalt før.
Hun blir sittende i rommet selv når følelsene blir sterke.
Disse handlingene kan være uttrykk for motivasjon, selv når personen selv opplever seg som håpløs eller fastlåst.
Å bygge motivasjon fremfor å lete etter den
Kanskje er ikke motivasjon noe vi skal lete etter. Kanskje er det noe vi skal bygge. Gjennom erfaringer av mestring. Gjennom relasjoner preget av trygghet. Gjennom håp som lånes av andre når eget håp er svakt. Gjennom små skritt som gjør at endring blir mulig å forestille seg.
Når mennesker opplever at de kan få til noe de tidligere trodde var umulig, skjer det ofte noe med motivasjonen. Den vokser. Ikke som følge av overtalelse, men som følge av erfaring.
Fra «vil ikke» til «tør ikke»
Noe av det viktigste jeg har lært i møte med mennesker som strever med spiseforstyrrelser, er hvor stor forskjell det gjør å være forsiktig med våre tolkninger.
Når vi sier at noen ikke er motivert, tror vi ofte at vi beskriver virkeligheten. Men kanskje beskriver vi først og fremst vår egen forståelse av den. For bak det som ser ut som manglende motivasjon kan det skjule seg frykt. Bak motstand kan det ligge skam. Bak passivitet kan det finnes håpløshet. Bak unnvikelse kan det ligge en historie vi ennå ikke kjenner. Da blir oppgaven mindre å avgjøre om personen er motivert eller ikke.
Oppgaven blir å forstå hva som gjør endring så vanskelig.
For de fleste mennesker ønsker ikke å lide. De ønsker ikke å være fanget i symptomer som begrenser livet deres. Men ønsket om et bedre liv er ikke alltid nok til å overvinne frykten for det ukjente.
Derfor tror jeg vi bør være varsomme med å si at noen ikke er motivert. Kanskje er det mer presist å si at de står midt i en kamp mellom ulike behov, ulike håp og ulike former for frykt.
Og kanskje begynner godt endringsarbeid nettopp der – i forsøket på å forstå denne kampen, heller enn å dømme den.
For da kan spørsmålet endres.
Fra: «Hvorfor er du ikke motivert?» Til: «Hva gjør det så vanskelig å ta neste skritt akkurat nå?»
Det er ofte et langt mer interessant spørsmål. Og som regel et langt mer hjelpsomt sted å begynne.