Mer enn mat – å se mennesket bak spiseforstyrrelsen
Mer enn mat – å se mennesket bak spiseforstyrrelsen
– Jeg følte meg som en ting.
Hun sier det stille. Ikke sint. Ikke anklagende. Mer som noe hun har båret lenge.
– Det eneste de var opptatt av var hva jeg veide og hva jeg spiste. Ingen spurte hva som hadde skjedd med meg. Ingen spurte hvorfor maten hadde blitt så viktig. Kroppen min ble også en ting. Noe som skulle måles, kontrolleres og vurderes.
Jeg blir sittende litt med ordene hennes.
For hun beskriver noe jeg tror mange med spiseforstyrrelser kjenner igjen. At sykdommen blir så synlig at mennesket bak den blir vanskelig å få øye på.
Selvsagt må vi spørre om mat. Om måltider, vektutvikling, overspising, oppkast og trening. En kropp som er underernært trenger næring. En kropp som er fanget i en spiseforstyrrelse trenger behandling. Symptomene er alvorlige og må tas på største alvor.
Men hvis samtalen alltid stopper der, kan den som sitter foran oss oppleve å bli redusert til symptomene sine. Da blir spørsmålet om hva som ligger bak, lett borte. For de fleste jeg møter, handler spiseforstyrrelsen om langt mer enn mat. Maten får en funksjon.
For noen blir sult en måte å skape ro når følelsene blir overveldende. For andre blir overspising et forsøk på å dempe ensomhet, uro eller tomhet. Noen beskriver kontrollen over maten som det eneste som kjennes forutsigbart når livet ellers oppleves kaotisk. Andre forteller at kroppen blir stedet der skam, selvkritikk eller smerte får et språk.
Det betyr ikke at spiseforstyrrelser har én forklaring. Tvert imot. Jeg har møtt mennesker med samme diagnose som har hatt vidt forskjellige historier, ressurser og behov. Diagnosen kan fortelle oss noe om symptomene, men svært lite om mennesket.
Derfor prøver jeg å stille noen andre spørsmål også.
Hva har denne spiseforstyrrelsen hjulpet deg med å bære?
Hva har den beskyttet deg mot?
Og hva er du redd kan skje hvis den slipper taket?
Svarene er aldri enkle. Ofte kommer de først etter at det har fått vokse frem nok trygghet mellom oss. Men når de kommer, flytter samtalen seg. Fra hva personen gjør, til hva personen strever med. Fra symptomer til mening.
Ingen er sin spiseforstyrrelse. Et menneske har en spiseforstyrrelse, men er alltid mer enn den.
Det er kanskje noe av det viktigste vi kan minne oss selv på – enten vi er behandlere, pårørende eller møter mennesker med spiseforstyrrelser i andre sammenhenger. Vi trenger kunnskap om ernæring, kropp og symptomer. Men vi trenger like mye nysgjerrighet på personen som lever med dem.
For først når et menneske opplever å bli sett som mer enn diagnosen sin, kan behandlingen bli mer enn en kamp om mat og vekt. Da kan den også bli et sted der erfaringer, følelser, relasjoner og håp får plass.
Kanskje er det nettopp dette personsentrert behandling handler om. Ikke å se bort fra diagnosen, men å la mennesket alltid være det mest interessante i rommet.