Kroppen gjennom andres blikk (Copy)
Kroppen gjennom andres blikk
«Jeg har så store lår.»
«Å?», svarer den andre og ser ned på sine egne.
Slik starter det ofte. En kommentar om egen kropp blir raskt til en invitasjon til sammenlikning. Ingen ser egentlig kroppen slik den er – vi ser den gjennom andres blikk. Og jo mer vi ser på andre, desto mindre fornøyde blir vi ofte med oss selv.
I terapi møter jeg ofte mennesker som ikke lenger ser kroppen sin med egne øyne. De vurderer seg selv slik de tror andre vurderer dem. Selv gode dager overskygges av tanken om at man burde vært litt slankere, litt mer trent eller litt mer «perfekte». Kroppen blir et prosjekt som alltid kan forbedres.
Sosiale medier har gjort sammenlikning til en del av hverdagen. Hver dag møter vi et uendelig galleri av kropper som er nøye valgt ut, filtrert og redigert. Oppmerksomheten trekkes utover – mot andres utseende og mot hvordan vi selv tar oss ut. Risikoen er at vurderingen av egen kropp blir mer skjev.
Oppskriften på misnøye er å bruke mye tid på å studere andres utseende. Vi sammenlikner oss sjelden med et tilfeldig utvalg mennesker. Vi retter blikket mot dem som ser ut til å ha det vi selv savner eller ikke er fornøyde med. Sammenlikningen blir derfor nesten alltid til vår egen ulempe.
Kroppsmisnøye er en av de sterkeste risikofaktorene vi kjenner for utvikling av spiseforstyrrelser. Når kroppen oppleves som et problem som må løses, blir det lettere å ty til strategier som streng slanking, overdreven trening eller kontroll av matinntak. For noen blir dette starten på en spiseforstyrrelse. For andre utvikler det seg til et liv preget av kroppsovervåking og vedvarende følelse av å ikke være god nok, selv uten en klinisk diagnose.
Forskningen viser en tydelig sammenheng mellom omfattende bruk av sosiale medier, kroppsmisnøye og symptomer på spiseforstyrrelser. Den viktigste faktoren ser ut til å være sosial sammenlikning. Jo mer mennesker sammenlikner utseendet sitt med andre, desto større er risikoen for kroppsmisnøye, slankepress, restriktiv spising og symptomer på spiseforstyrrelser. Samtidig vet vi at sammenhengen er kompleks: Sosiale medier skaper ikke spiseforstyrrelser alene, men kan forsterke sårbarhet hos dem som allerede strever med selvfølelse, perfeksjonisme eller kroppsbilde.
Algoritmene bidrar dessuten til å forsterke problemet. Jo mer vi stopper opp ved innhold om kropp, trening eller utseende, desto mer av det får vi presentert. Sammenlikningen blir ikke bare et øyeblikk, men et miljø vi lever i.
En viktig psykologisk mekanisme er selvobjektivering. Kroppen går fra å være noe vi lever i, til noe vi betrakter utenfra. Vi blir vårt eget publikum. Da blir det lett å overvåke, vurdere og korrigere seg selv, som om egen verdi først og fremst handler om hvordan vi ser ut. Å lete etter det perfekte kan bli til følelsen av å aldri strekke til. Jakten på det perfekte blir lett til en følelsen av aldri å strekke til.
Å redusere kroppsmisnøye handler sjelden om å endre kroppen. Det handler om å endre forholdet til den. I terapi arbeider jeg med å flytte oppmerksomheten fra hvordan kroppen ser ut, til hvordan den kjennes, hva den gjør mulig, og hvilken verdi den har uavhengig av utseende. Målet er ikke å elske kroppen hver dag, men å la den få være mindre av sentrum for egenverd og selvkritikk.
Kanskje handler et godt kroppsbilde ikke om å være fornøyd med kroppen hele tiden. Kanskje handler det om at kroppen får lov til å være mindre viktig. At den ikke lenger er målestokken for egen verdi, men stedet livet leves fra.
Husk: Jo mindre vi vurderer kroppen, desto mer får vi brukt den ti det den egentlig er til for – å leve livet.